28 / 44
26
Sønstrød utformet bevisst fotografiene for
å gi et inntrykk av den hollandske barokkens
portretter. I bildene benyttet han en indirekte
lyskilde via en reflektor. Bakgrunnene var enkle
og utformet i samarbeid med malere som
laget kulisser etter fotografens ønsker. Antikva-
riske rekvisitter understrekte det nostalgiske
tilbakeblikket. Sønstrød var eneimportør av
en plastfolie som ble benyttet på fargekopier
for å beskytte billedflaten. Folien kunne også
brukes til å gi overflaten det samme preg som
lerretsmalerier og Sønstrød utførte en rekke
store komposisjoner som påminner om klas-
sisk malerkunst ikke bare gjennom valget av
motiv, men ved å imitere lerretsstrukturen og
til og med de klassiske malerirammene.
Bildene kan oppfattes som en fotografisk
kommentar til malerikonvensjoner vi forbinder
med 1800-tallet. Konvensjoner som ble tatt
opp i fotografiet allerede da, og som over-
lever til i dag. Fortsatt finner vi fotografer som
ettergjør billedvirkninger vi forbinder med en
maleritradisjon fra barokken til naturalismen.
Det er en form for billedmessig fotografi som
springer ut av en diskusjon om forholdet maleri
og fotografi som har vært ført fra det første
fotografi ble presentert for offentligheten, og
spørsmålet om hva som nå skulle skje med
maleriet meldte seg umiddelbart; ville maleriet
dø hen og fotografiet ta dets plass?
Sønstrøds store fotografi av en pike i tutu
påminner om Edgar Degas malerier av ballett-
dansere. Piken hviler på venstre ben og har
løftet opp høyre ben på kanten av en stol. Hun
snører ballettskoen idet hun vender seg og ser
skrått forbi fotografen. Der Degas ville stilt
modellen, slik at hun hadde vært fullt konsen-
trert om sin oppgave; knytte skoen, ser altså
piken på bildet opp fra skoen. Med det under-
strekes også det teatrale i bildet og illusjonen
av at vi som betraktere står utenfor å ser på
en pike som er oppslukt av sitt eget og ikke
oppmerksom på det å bli sett, blir brutt. Dette
er en vesentlig forskjell som sier noe om den
rollen fotografiet ofte har fått, som et medium
til å vise seg frem gjennom.
Sønstrøds gammelmesterlige fotografier er
ikke bundet til en bestemt retning i maleriet.
Degas impresjonisme er en mulighet, men det
var først og fremst Rembrandts portretter og
de intime hollandske interiører fra 1600-tallet
som dannet forbilder. Som i dem, finner vi ofte
en liten anekdote i bildene.